
|
![]() |
Øvre AtmosfæreInnføring |
Kapittel 2
|
Like fascinerende som ozonet selv, er historien om hvordan ozonhullet ble oppdaget, forståelsen av kjemien bak det og mottiltakene som har blitt satt i gang i håp om at hullet en gang skal lukke seg igjen. Her skal vi forsøke å forklare det uten å bruke for mye kjemi. Oppdagelsen av hullet I 1970 ble ozonlaget observert fra ”the British Antarctic Survey Station” og en sterk nedgang i ozonkonsentrasjonen ble målt. Det finnes flere historier om oppdagelsen av hullet.
|
De første målingene i 1985 viste så lave verdier at forskerne ikke trodde på instrumentene sine, og den dramatiske utviklingen ble ikke offentliggjort før nye instrumenter kunne bekrefte dem. I tillegg observerte allerede TOMS (Total Ozone Mapping Spectrometer) ozonlaget fra verdensrommet. Hullet ble imidlertid ikke oppdaget, fordi verdier under en viss grense automatisk ble antatt å være feil. Senere bekreftet gjennomgåelsen av rådata det ingen hadde villet tro på. I løpet av et par år ble det satt i gang svært intensiv forskning, og tidligere advarsler om de potensielle skadevirkningene av klorfluorkarboner (KFK) ble tatt fram igjen. Redusert bruk og senere forbud mot disse ble fastslått i Montrealprotokollen og andre avtaler. Hullet i ozonlaget var første gang menneskene ble oppmerksomme på at vi kan forstyrre jordas klimasystem på en global skala. Det var også første gangen en raskt verdensomspennende reaksjon fulgte etter.
|
![]() |
|
Om denne siden:Forfatter: Dr. Elmar Uherek - Max Plack Institute for Chemistry, Mainz
|