Hvordan endrer
mennesker klimaet?

Les mer

3. Hvordan kan vi
bremse klimaendringene?

Kvotehandel i EU

EU har vedtatt å innføre kvotehandel med klimagasser fra 2005. Ordningen gjelder bare utslipp av gassen CO₂ fra enkelte industribransjer. Spredte kilder som veitrafikk og oppvarming av bygninger er ikke inkludert. Tanken er at ordningen senere skal utvides til å gjelde flere klimagasser og flere typer virksomhet. En slik utvidelse blir særlig aktuelt fra perioden 2008-2012. Da setter nemlig Kyotoprotokollen grenser for utslipp av seks typer klimagasser, og gir regler for internasjonal kvotehandel.

Bare utslipp fra følgende bransjer tas med fra begynnelsen:
 

Bare utslipp fra følgende bransjer tas med fra begynnelsen:

• Varmekraftverk 
• Oljeraffinerier 
• Koksverk 
• Anlegg for bearbeiding (risting og sintring) av jernholdig malm 
• Jern- og stålproduksjon 
• Sement-, glass- og keramisk industri 
• Anlegg som framstiller papirmasse, papir eller papp

For bransjene nevnt i de tre siste punktene gjelder ordningen bare forholdsvis store anlegg med produksjonskapasitet over bestemte grenser.

  
Bedriftene i disse bransjene vil få delt ut kvoter fra myndighetene i sitt hjemland. Disse kan selges videre, eller bedriftene kan kjøpe seg ekstra kvoter. EU-kommisjonen tror at utslippskvotene vil koste omkring 15 euro per tonn CO₂ i kvotemarkedet. Selskaper som ikke innfrir sine forpliktelser vil måtte betale en bot på 40 euro per tonn og 100 euro etter 2008. Kvotesystemet vil omfatte sektorer som står for 46 prosent av EUs totalsutslipp. Markedsanalytikere tror at kvotemarkedet kan omsette for opp til åtte milliarder euro innen 2007.

Det er ventet at Storbritannia, som har sitt eget kvotesystem og Tyskland, som har frivillige avtaler, vil stå utenfor EUs kvotesystem. Dette er mulig så lenge landene klarer å innfri sine forpliktelser. Kvotemarkedet vil i første omgang bli begrenset til bedrifter innad i EU, men fra 2008 er det meningen at disse bedriftene skal kunne kjøpe kvoter fra andre land som har godkjent Kyotoprotokollen. Kommisjonen har lagt fram et forslag til hvordan EUs kvotemarked skal kobles til mekanismene i Kyotoprotokollen. Dette vil redusere kostnadene til bedrifter med utslippsforpliktelser.

Fristende å være gratispassasjer

Siden slutten av 1980-årene har det pågått internasjonale forhandlinger for å begrense utslippene. Men det er tungt å komme til enighet om konkrete tiltak som monner. 
 

Myndighetene i hvert enkelt land er ofte uvillige til å gjennomføre tiltak for å redusere utslippene. For hvert enkelt land kan det være mest fristende å være gratispassasjer – å la andre ta jobben med å kutte utslippene. Et mer stabilt klima med minst mulig menneskeskapte endringer er nemlig et gode alle land nyter godt av, uansett om de selv har sluppet ut mye eller lite. I tillegg frykter mange land at hvis de stiller strenge krav til industriens utslipp, vil bedriftene flytte til andre land med mildere miljøkrav.

Løsningen kan være avtaler hvor alle må ta sin del av byrden – og hvor man straffer de som ikke bidrar. Men det er slett ikke enkelt å bli enig om hva som er en rettferdig fordeling av byrden med å redusere utslippene! Landene er også skeptiske til å godta effektive straffemekanismer, som i framtiden kan ramme dem selv. Dessuten finnes det få muligheter til å straffe land som stiller seg helt utenfor samarbeidet. Disse vanskelighetene kan forklare hvorfor det er så vanskelig å få på plass effektive avtaler om å redusere utslippene.

Tilbake til Innføring-delen