Hvordan endrer
mennesker klimaet?

Les mer

3. Hvordan kan vi
bremse klimaendringene?

Kyotoprotokollen

I 1997 hadde Klimakonvensjonen en konferanse i Kyoto i Japan. Målet for konferansen var å oppnå enighet om en avtale som forpliktet den industrialiserte del av verden til å begrense utslippene av klimagasser.

Det ble vedtatt en avtale om tallfestede kutt i industrilandenes utslipp av klimagasser – Kyotoprotokollen. Denne avtalen er folkerettslig bindende. Det vil si at stater som har forpliktet seg til å følge avtalen og deretter bryter den blir straffet – de må blant annet kutte utslippene sine ekstra mye i en senere periode. Men det er ingen straff for stater som trekker seg fra hele samarbeidet. Kyoto-protokollen krevde at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av seks klimagasser med vel 5 prosent i perioden 2008-2012 når man sammenligner med 1990.

  
Kravet om 5 prosent reduksjon er et gjennomsnitt - noen land kan slipe ut mer og noen kan slippe ut mindre. Figuren viser hvordan utslippskvotene og utslippsreduksjonene ble fordelt mellom landene.

Etter harde forhandlinger i Kyoto, ble det fordelt utslippskvoter og utslippsreduksjoner mellom industrilandene. Bare de tre landene Island, Australia og Norge får lov til å øke sine utslipp; med henholdsvis 10, 8 og 1 prosent i forhold til 1990-nivå. Tre land skal stabilisere utslippene på 1990-nivå: New Zealand, Russland og Ukraina. Resten av de industrialiserte landene skal redusere sine utslipp med mellom 6 og 8 prosent fra 1990-nivå i perioden 2008-2012. Selv om USA krevde at også u-land skulle pålegges forpliktelser, fikk u-landene ingen tallfestede forpliktelser i denne omgang.

Kyotoprotokollen regulerer følgende gasser

     - karbondioksid (CO₂), 
     - metan (CH₄), 
     - lystgass (N₂O), 
     - hydrofluorkarboner (HFK), 
     - perfluorkarboner (PFK) og
     - svovelheksafluorid (SF₆).

Utslipp av ulike gasser blir omregnet til tonn "CO₂-ekvivalenter" - det vil si bidraget fra hver gass til global oppvarming over en viss periode når en regner om til tonn CO₂.

Avtalen åpner for at landenes forpliktelser kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Tre mekanismer skal redusere kostnadene ved å gjennomføre forpliktelsene:

1. Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å kjøpe eller selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen. Handelen begrenses til industrilandene.
2. Felles gjennomføring innebærer at et industriland betaler for tiltak som reduserer utslippene i et annet industriland. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.
3. Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Samtidig forutsettes det at tiltakene skal bidra til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Det utarbeides et omfattende regelverk for å sikre dokumentasjon av disse klimatiltakene.

Kyoto-protokollen trer i kraft så snart den er bekreftet (ratifisert) av minst 55 land. Blant de som ratifiserer må det være industriland som representerte minst 55 prosent av CO₂-utslippene i 1990 for at avtalen skal tre i kraft. USA har erklært at landet ikke vil ratifisere avtalen.

Kyoto-avtalen vil, slik den foreligger i dag, ha en svært beskjeden virkning på verdens utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012. Spesielt ble avtalen svekket etter at USA med sine store utslipp trakk seg fra samarbeidet.

Kyotoprotokollen vil antakelig gjøre nokså liten forskjell blant annet fordi flere land med overgangsøkonomi, framfor alt Russland, allerede har redusert sine utslipp kraftig siden 1990 av økonomiske årsaker. Men om kort tid begynner forhandlingene om nye forpliktelser for perioden etter 2012. Dersom det blir enighet om strengere krav etter 2012, og dersom også USA og utviklingslandene etter hvert påtar seg forpliktelser, kan avtalen bli mer effektiv. Så selv om Kyoto-protokollen kanskje bare er et lite skritt for jordas klima, så kan den ha vært et nødvendig første skritt på vei mot et mer effektivt internasjonalt klimasamarbeid.