Klima i byer

Les mer

Hva kan gjøres for å motvirke sur nedbør?

Alle kan gjøre noe for å begrense sur nedbør eller bidra til å redusere virkningene. Virkemidlene kan være blant annet internasjonale avtaler, kalking av jordsmonn og vann, samt energisparing.

To retninger

Forsøk på å motvirke sur nedbør kan deles i to grupper:

• å begrense  årsakene til sur nedbør
• å nøytralisere virkningene av sur nedbør
  

Å begrense årsakene


Figuren til venstre viser kjeden av prosesser som forårsaker sur nedbør. Ved hvert stadium er det noe som kan gjøres for å motvirke det. Disse tiltakene beskrives nedenfor.

Alle kan bidra

Hver enkelt kan forandre sin livsstil og på den måten redusere utslipp av SO₂ og NO_x. For det første fører energisparing til redusert forbruk av fossilt brensel, og reduserer derfor utslippene.

Bruk av renere fornybare energikilder minsker også utslipp av SO₂ og NO_x. 

Bedre teknologi

Mange nye teknologier har blitt utviklet for å redusere forurensende utslipp i lufta. Disse kan benyttes før, under eller etter forbrenningen.
Eksempler på teknologier som begrenser svovelforurensning før forbrenning er avsvovling og ”dry scrubbing”. En måtene å kontrollere svovelet på etter forbrenning er avsvovling av røykgass. Denne prosessen er imidlertid ganske dyr. Kostnadene ved å fjerne et kilogram med svovel er mellom tre og seks amerikanske dollar. Figur 2 viser hvordan et system med ”dry scrubbing” virker.

Nitrogendioksidutslipp fra biler kan reduseres ved å bruke en katalysator. En katalysator omdanner nitrogenoksider til ufarlig nitrogengass. Figurene 3 og 4 forklarer hvordan en katalysator fungerer.

I motsetning til svovel er det umulig å redusere nitrogeninnholdet i kull og olje før forbrenning. Nitrogenet er bundet til det organiske stoffet brennstoffet består av, og kan derfor ikke fjernes. I stedet kan nitrogenoksider fjernes under forbrenningsprosessen. Avanserte forbrenningssystemer kan redusere utslippene med opp til 30%.

Nitrogenoksider kan også fjernes fra avgassene i varmeenergiverk. En metode går ut på å blande avgassene med ammoniakk, slik at nitrogenoksidene omdannes til nitrogengass og vann. Denne prosessen kan brukes på både eksisterende og nye varmeenergiverk, og kan redusere utslippene med inntil 90%.

Internasjonalt samarbeid

Bekymring på slutten av 70-tallet førte til en internasjonal innsats for å identifisere årsakene og virkningene av grenseoverskridende transport av luftforurensning. På 1980-tallet ble det utfør mye slik forskning i Europa og Nord-Amerika. Internasjonal lovgivning på 80- og 90-tallet har ført til store reduksjoner i SO₂-utslipp i mange land, men nedgangen i NO_x-utslipp har dessverre vært mye mindre.

I 1979 implementerte FNs Økonomiske Kommisjon for Europa (UNECE) Konvensjonen om langdistanse grenseoverskridende forurensning (bedre kjent som Geneve-konvensjonen). I 1985 godkjente de fleste UNECE-landene ”Protokoll om Reduksjon av Svovelutslipp” som innebærer at SO₂-utslippene skal reduseres med 30% (fra 1980-nivåer) innen 1993. Dette ble kalt 30%-klubben. Alle landene som skrev under på protokollen klarte å oppnå reduksjonen, og flere andre land har også nådd målene senere.

Sofia-protokollen for reduksjon av NO_x-utslipp ble godkjent i 1988. Den er basert på 1987-nivåer. Flere land ser ikke ut til å nå målene i Sofia-protokollen på grunn av økt bilbruk, selv om EU-lovgivning krever at biler bygd etter 1993 har katalysator.

I juni 1994 skrev en rekke europeiske land under på den ”Andre Protokoll om Svovelutslipp”. Dens hovedmål var å redusere forsurende utslipp til et nivå der den kritiske belastningen ikke overskrides, det vil si å redusere svovelutslipp med 70-80% innen år 2000 (i forhold til 1980).

Den siste UNECE Konvensjonen om langdistanse grenseoverskridende forurensning ble underskrevet av 27 land i desember 1999. Gøteborgprotokollen, med hensikt å minske forsuring, eutrofiering og bakkenært ozon, har som formål å redusere utslipp av fire typer forurensning: SO₂, NO_x, flyktige organiske forbindelser (VOC) og NH₃, ved å sette en utslippsgrense for hvert enkelt land som skal nås innen 2010.

 

Nøytralisering av virkningene

Når den sure nedbøren alt har oppstått, er alt vi kan gjøre å forsøke å nøytralisere virkningene. Man må handle raskt dersom man skal oppnå noe i det hele tatt og den mest brukte metoden er kalking.

Naturlige og kunstige buffere

Surhetsgraden i vann og vassdrag er sterkt påvirket av mengden kalkstein i nedbørsfeltets berggrunn. Elveleier og innsjøbunner som består av kalkstein, blir gradvis oppløst av det sure vannet og nøytraliserer syren. I dag er kalking av vannet eller nedbørsfeltet med natronlut (NaOH) eller lesket kalk (Ca(OH)₂) den mest brukte metoden for å reversere forsurningen i ferskvann. Kalking øker pH-verdien i vannet og gjør at aluminium og andre metaller skiller seg ut av løsningen og faller til bunnen som metallrike sedimenter. Dette forbedrer forholdene for organismer som lever i overflaten, men forverrer miljøet for organismer som lever på bunnen. Sure innsjøer i Norge, Sverige, USA og Canada har blitt restituert på kort sikt ved kalking. Kalking i stort omfang er imidlertid dyrt.

Kalking gir bare en midlertidig løsning. Det er mye bedre å stanse problemet allerede ved kilden, ved å redusere utslipp av forsurende forurensning, svoveldioksid og nitrogenoksider.

.

Om denne siden:

Forfatter: Anita Bokwa - Jagiellonian University, Cracow, Poland
vitenskapelig kvalitetssikring: Dr. Tony Dore - Institute of Terrestrial Ecology, Edinburgh Research Station, Scotland - 2004-08-16
Pedagogisk kvalitetssikring: Michael Seesing - University of Duisburg, Duisburg, Germany
Sist oppdatert: 2004-08-18
Oversatt og bearbeidet av Nicolai Steineger og Erik Steineger7